Hva nå, Venstre?

Faksimile, aftenposten 04/08/2009

I år blir det et spennende valg, vær du sikker, men kanskje er det etter valget er overstått at moroa begynner. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet bytter på å være størst, men grovt over fjøla er de jevnstore. For de som har fulgt med så langt, er det nå klart at for å få til en flertallsregjering, vil de største partiene være avhengig av de mindre partiene. Den rød-grønne regjeringen har så langt alt på stell, de vil fortsette samarbeidet mellom de tre sittende partiene. Høyresiden derimot, vingler. Frp med sine klart største 28,3% (p.d.d.) har omfavnet H, til tross for Erna Solbergs tautrekkingskonkurranse om statsministerplassen.

Venstre var alt for seint ute til å klare å komme med et forslag til et reellt regjeringsalternativ til til de nå stående alternativene (rødgrønt kontra borgelig) og nå begynner håpet om direkte regjeringsmakt å svinne. I vår var det snakk i buskene om å gjenopplive Bondevik II-regjeringen, men da Sponheim istedet gikk ut og advarte velgerne om Frp og Høyres kulturpolitikk, skjøt han seg i beinet, Høyre gikk lengre til høyre hvor de fant tilhørighet, Sponheim fikk en klapp på skuldra og et kaldt kinn av venstresiden og ble etterpå stående igjen som Viggo Vennelaus. Venstre har blitt bitter og krangler på alt Høyre og Frp foretar seg, senest har V  nå lovet å sperre for en regjering av Høyre og FrP om de kommer på vippen i en mindretallsregjering. I en sperresituasjon mellom borgelig og rød-grønt har Venstre lovet å alltid støtte rød-grønt, så og si ubetinget.

Til tross for at Abid Raja, Trine Skei Grande og Lars Sponheim har vært hyppig ute og kritisert det borgelige regjeringsalternativet, har verken Høyre eller Frp vært ute i media og svart på tiltalen. De borgelige vet at nå er Venstre et nøkkelparti å ha med seg dette valget, nest-leder i Høyre, Per-Kristian Foss har selv innrømmet at Høyre må ha 20 prosent for å gå i regjering, Frp eller ei, noe som det enes om etter Høyres årsmøte i mai. Om så H+Frp skulle bli en mindretallsregjering, ville sperregrensen fort blitt nådd med de store kontrastene mellom Venstre og Frp og den borgelige koalisjonen hadde ligget med slagsiden ubeskyttet for den rød-grønneregjeringen. Slik Frp alltid har gjort, håper de at om de ikke svarer på tiltale fra V, vil forhåpentligvis ikke velgerne se det fatale problemet de borgelige står ovenfor.

Ettersom Venstre ikke har klart å stable sammen en etterligning av Bondevik II-regjeringen, har splittelsen innad i Venstre angående medlemskap i EU, blitt paradoksalt positiv for partiet. EU-spørsmålet er en viktig sak for Venstre, da det store spørsmålet er om EU følger de ideologiske retningslinjene i et fritt marked eller ikke. Liberale sosialdemokrater i Arbeiderpartiet har lengre ytret et ønske om å la SV seile sin egen sjø og heller ta Venstre inn i varmen i håp om å få Nei-siden i venstre på gli med lokkemidler som likheter i skole- og innvandringspolitikk. Liberale høyrepolitikere får også mild stemme og ønsker gjerne Venstre med på pikant regjeringstrio, da Venstre er splittet 50-50 over EU-spørsmålet.

Venstre sitter nå med en gullskje i hver hånd, på den høyre siden har de en vinn-vinn-situasjon, der Siv Jensen gjør hva som helst for å blidgjøre Sponheim, men Sponheim vet Siv Jensen klør etter å sette munnkurv på hele partiet hans. På den venstre siden har han Jonas Gahr Støre som nøye har fulgt de ideologiske prinsippene til Venstre, da spesielt med tanke på Ja-siden i Venstres forhold til EU-medlemskap. Jonas Gahr Støre er en populær politiker og har uoffesielt blitt kallt Stoltenbergs tronarving.

Så en liten gåte: Hva er bedre enn regjeringsmakt?

Svar: Makt over regjeringen.