FN – hva har vi igjen for penga?

Norge er pr 1 januar 2009 den tredje største bidragsyteren til FN. Gjennom fond, organisasjoner og særorganisasjoner beløp finanseringen seg til 901 milliarder dollar. Sammenlignet med år 2006, har finansieringen økt fra 0,68% til 5% av FNs totale budsjett. Når det gjelder FNs fond og programmer, er Norge blant de aller største bidragsyterne. Det er hovedsaklig disse som driver FNs utøvende virksomhet. FNs utviklingsprogram, UNDP, koordinerer virksomheten til FNs fond og programmer på landnivå. Norge er en av de største bidragsyterne til UNDP, og vi legger stor vekt på å ha et nært samarbeid med organisasjonen.

Siden FN ble opprettet, har også flere nordmenn tjent organisasjonen. FNs første generalsekretær, Trygve Lie, var norsk. Flere andre nordmenn har sittet i sentrale verv i FN-systemet. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland var generaldirektør for Verdens helseorganisasjon (WHO), tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg har vært høykommissær for flyktninger, Jan Egeland er undergeneralsekretær for kontoret for humanitære saker (OCHA) og leder FNs nødhjelpsinnsats, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik er generalsekretærens spesielle humanitære utsending til Afrikas horn, Terje Røed-Larsen har vært generalsekretærens spesialutsending for fredsprosessen i Midtøsten og er nå spesialutsending for Libanons suverenitet, og Geir O. Pedersen er generalsekretærens personlige representant i Libanon.

Til tross for Norges engasjement og kontanter, har vi svært liten reell makt. For oss har FN derfor alltid vært den fremste internasjonale organisasjonen for et internasjonalt demokratisk system forankret i folkerett, toleranse, menneskerettigheter, solidaritet og sosial rettferdighet.

Makten ligger hos Sikkerhetsrådet. Dessverre synes de faste medlemmene å være mer opptatt av å bruke sin makt til å blokkere sentrale resolusjoner som i spørsmålene om Darfur og Kosovo. Samtidig hindrer de faste medlemmene en helt nødvendig reform av Sikkerhetsrådet. FN er fastlåst i de gamle maktforholdene, og det bryter FN-systemet ned. FN fremstår i dag som regelrett udemokratisk og handlingslammet. Sikkerhetsrådet representerte 21 prosent av landene da det ble opprettet i 1945. I 2007 var åtte prosent av landene representert i rådet.

For Norge har FN alltid vært en gallionsfigur, hvor enn FN har nådd sine mål, har Norge vært svært flinke til å slå seg på brystkassa og ta æren for det. Vi har bygget mye av vår utenrikspolitikk etter FN-instituasjonene og når de nå lider under forvitringen av Sikkerhetsrådet, har vi satt våre politiske og økonomiske interesser på spill.

FN-ambassadør Mona Juul refset i dag generalsekretær Ban Ki-Moon i et klassifisert dokument sendt til UD og FN. Aftenposten har på “mirakuløs” vis fått fatt i dokumentet og lagt det ut på sine hjemmesider. Jeg skal følge saken de kommende dagene.

..etter fire dager i Oslo

Skitt pomfritt, nå har jeg flytta til Oslo. I morgen skal jeg opp kl ni og søke på emnestudier til universitetet. Jeg burde lagt meg for lenge siden, da jeg er virkelig elendig til å stå opp om morgenen.

Oslo er merkelig og fint. I dag har jeg og Amanda rotet oss bort med vilje for å teste retningssansen. Da vi endelig konkluderte med at retningssansen sugde, tok hun som virkelig ferskis i Oslo fram kartet. Føkk Macgyver.

Flyter litt rundt for tia, prøver å få ro i sjela og hodet, men jeg er sikker på at den virkelig trygge følelsen neppe kommer før alle møbler er på plass og studier er i boks. Og ikke minst, men best; når kjæresten kommer hit.

Hva nå, Venstre?

Faksimile, aftenposten 04/08/2009

I år blir det et spennende valg, vær du sikker, men kanskje er det etter valget er overstått at moroa begynner. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet bytter på å være størst, men grovt over fjøla er de jevnstore. For de som har fulgt med så langt, er det nå klart at for å få til en flertallsregjering, vil de største partiene være avhengig av de mindre partiene. Den rød-grønne regjeringen har så langt alt på stell, de vil fortsette samarbeidet mellom de tre sittende partiene. Høyresiden derimot, vingler. Frp med sine klart største 28,3% (p.d.d.) har omfavnet H, til tross for Erna Solbergs tautrekkingskonkurranse om statsministerplassen.

Venstre var alt for seint ute til å klare å komme med et forslag til et reellt regjeringsalternativ til til de nå stående alternativene (rødgrønt kontra borgelig) og nå begynner håpet om direkte regjeringsmakt å svinne. I vår var det snakk i buskene om å gjenopplive Bondevik II-regjeringen, men da Sponheim istedet gikk ut og advarte velgerne om Frp og Høyres kulturpolitikk, skjøt han seg i beinet, Høyre gikk lengre til høyre hvor de fant tilhørighet, Sponheim fikk en klapp på skuldra og et kaldt kinn av venstresiden og ble etterpå stående igjen som Viggo Vennelaus. Venstre har blitt bitter og krangler på alt Høyre og Frp foretar seg, senest har V  nå lovet å sperre for en regjering av Høyre og FrP om de kommer på vippen i en mindretallsregjering. I en sperresituasjon mellom borgelig og rød-grønt har Venstre lovet å alltid støtte rød-grønt, så og si ubetinget.

Til tross for at Abid Raja, Trine Skei Grande og Lars Sponheim har vært hyppig ute og kritisert det borgelige regjeringsalternativet, har verken Høyre eller Frp vært ute i media og svart på tiltalen. De borgelige vet at nå er Venstre et nøkkelparti å ha med seg dette valget, nest-leder i Høyre, Per-Kristian Foss har selv innrømmet at Høyre må ha 20 prosent for å gå i regjering, Frp eller ei, noe som det enes om etter Høyres årsmøte i mai. Om så H+Frp skulle bli en mindretallsregjering, ville sperregrensen fort blitt nådd med de store kontrastene mellom Venstre og Frp og den borgelige koalisjonen hadde ligget med slagsiden ubeskyttet for den rød-grønneregjeringen. Slik Frp alltid har gjort, håper de at om de ikke svarer på tiltale fra V, vil forhåpentligvis ikke velgerne se det fatale problemet de borgelige står ovenfor.

Ettersom Venstre ikke har klart å stable sammen en etterligning av Bondevik II-regjeringen, har splittelsen innad i Venstre angående medlemskap i EU, blitt paradoksalt positiv for partiet. EU-spørsmålet er en viktig sak for Venstre, da det store spørsmålet er om EU følger de ideologiske retningslinjene i et fritt marked eller ikke. Liberale sosialdemokrater i Arbeiderpartiet har lengre ytret et ønske om å la SV seile sin egen sjø og heller ta Venstre inn i varmen i håp om å få Nei-siden i venstre på gli med lokkemidler som likheter i skole- og innvandringspolitikk. Liberale høyrepolitikere får også mild stemme og ønsker gjerne Venstre med på pikant regjeringstrio, da Venstre er splittet 50-50 over EU-spørsmålet.

Venstre sitter nå med en gullskje i hver hånd, på den høyre siden har de en vinn-vinn-situasjon, der Siv Jensen gjør hva som helst for å blidgjøre Sponheim, men Sponheim vet Siv Jensen klør etter å sette munnkurv på hele partiet hans. På den venstre siden har han Jonas Gahr Støre som nøye har fulgt de ideologiske prinsippene til Venstre, da spesielt med tanke på Ja-siden i Venstres forhold til EU-medlemskap. Jonas Gahr Støre er en populær politiker og har uoffesielt blitt kallt Stoltenbergs tronarving.

Så en liten gåte: Hva er bedre enn regjeringsmakt?

Svar: Makt over regjeringen.

Og sånn ellers?

Muse har kommet med ny singel! Gleder meg til å høre det nye albumet, Black Holes and Revelations kom i 2006, så det var ikke en dag for tidlig at nytt materiale ble sluppet.

Jeg prøver å endevende huet mitt for irritasjonsmomenter, men jeg er stuck på ei øy ute i havgapet, med ikke så mye annet enn fire kanaler og et tregt nett tregere enn en minstepensjonist med bronkitt. Pc’en min er ikke eldre enn tre måneder, men jeg har allerede klart å søle saft i tastaturet og F-tasten fungerer kun på solfyllte dager. *aen!

Det er ikke så mye man kan engasjere seg i her ute på öen, bortsett fra bomstasjon- og lokal fiskeripolitikk. Ikke mye å skryte av, når man egentlig driter langt i hvem som får kveitekvota si oppfylt og hvem som må lide. Her om dagen hørte jeg en av nabokvinnene uttrykke sine forutinntatte holdninger mot innvandrere ved å så strategisk si; ” Kjæm negran, så går væll øya oinner”. Ja, denne skjærgårds-idyllen, dere..

Jeg skjønner først nå at en av frynsegodene ved å bo i storby, er at man kan engasjere seg og snu sin egen livsstil på krona om man selv ønsker det. Det skal ikke mye tiltak til og langt mindre skamvett til for å mene noe om noe. Lokallag og syklubber burde fått tilskudd på slike plasser som dette, hva som helst for at ikke folk skal bli “værkajlla” og innbitte grinebitere som glefser etter alt og alle som prøver å tilføre noe nytt.

Der ingen kunne tru at nokon kunne bu..

Dette er stedet jeg bor for øyeblikket.. Stokkøya ligger i Åjord, Sør-Trøndelag og øya har rundt 400 fastboende. Det skjer ikke mye her, men jeg orket ikke nok en bysommer og valgte heller å emigrere hit som en eremitt framfor å tilbringe en dag til i Trondheim. Jeg er lei Trondheim, men nå har jeg endelig fått signert på leilighet i Oslo.. Flytter om fjortendager.

SÅNN. Det var den introen og litt sånn om meg selv.

Flotte greier..

Jeg er herved ei blogghore.

Jeg har ikke peiling hva jeg skal blogge om enda, men jeg trenger utløp for mange tanker og hva er vel bedre enn å prakke dem på andre, så jeg slipper å styre med dem selv?